Passrangering for Schengen-landene 2026

Grunnlaget for Schengen-området ble lagt 14. juni 1985, da Frankrike, Vest-Tyskland, Belgia, Nederland og Luxembourg undertegnet avtalen i den luxembourgske byen Schengen. Avtalen hadde som mål å avvikle grensekontrollene mellom deltakerlandene trinnvis og etablere et felles reiseområde. Schengen-konvensjonen, som fastsatte hvordan ordningen skulle gjennomføres, ble undertegnet i 1990, og kontrollene ved de indre grensene begynte å bli fjernet i praksis i 1995. I årene som fulgte, ble området utvidet da land i Sentral-, Nord-, Sør- og Øst-Europa sluttet seg til, og Bulgaria og Romania ble fullverdige medlemmer 1. januar 2025. I dag består Schengen-området av 29 land: Tyskland, Østerrike, Belgia, Bulgaria, Tsjekkia, Danmark, Estland, Finland, Frankrike, Kroatia, Nederland, Spania, Sverige, Italia, Latvia, Litauen, Luxembourg, Ungarn, Malta, Polen, Portugal, Romania, Slovakia, Slovenia, Hellas, Island, Liechtenstein, Norge og Sveits.

Schengen-området er ikke det samme som Den europeiske union, ettersom Island, Liechtenstein, Norge og Sveits deltar i Schengen-samarbeidet uten å være medlemmer av EU. Irland har derimot valgt å stå utenfor Schengen-området, mens Kypros ennå ikke har gått over til fullt medlemskap med full avvikling av kontrollene ved de indre grensene. Ordningen bygger på at ordinære passkontroller ved de indre grensene fjernes, at felles regler brukes ved de ytre grensene, og at det føres en felles visumpolitikk for kortvarige besøk. Landene samarbeider også om sikkerhet, politiarbeid, bekjempelse av irregulær migrasjon, rettslig koordinering og deling av opplysninger gjennom Schengen-informasjonssystemet. Dersom den offentlige ordenen trues eller det oppstår en alvorlig sikkerhetsrisiko, kan medlemslandene på bestemte vilkår og i en begrenset periode gjeninnføre kontroll ved de indre grensene.

Passene til Schengen-landene er generelt sterke fordi de fleste av disse landene har stabile økonomier, velfungerende offentlige institusjoner, pålitelige identitetssystemer og omfattende diplomatiske forbindelser. Retten til fri bevegelighet for EU-borgere gjør det mulig for mange passinnehavere å bo, arbeide og studere i andre medlemsland, noe som styrker deres internasjonale mobilitet. Lav risiko knyttet til sikkerhet og irregulær migrasjon, bruk av biometriske pass og effektiv informasjonsdeling mellom landene gjør det dessuten enklere for andre stater å gi visumfritak. Gjennom gjensidige visumavtaler, økonomiske partnerskap og langvarige diplomatiske forbindelser har Schengen-landene også fått visumfri eller forenklet innreise til mange land utenfor Europa. Alle Schengen-pass er likevel ikke like sterke, fordi plasseringen i den globale rangeringen påvirkes av særlige forhold som landets utenrikspolitikk, bilaterale avtaler, økonomiske posisjon og graden av internasjonal tillit.